Norsk språkhistorie

Det norske språket har en lang og spennende utvikling, fra urnordisk til dagens moderne norsk. Å kjenne til språkhistorien handler om å vite hvorfor språket vårt er slik det er i dag, og hvordan det kan utvikle seg i fremtiden.

Dagens norsk har sine røtter i urnordisk, som også de andre nordiske språkene stammer fra. Andre nordiske språk er for eksempel dansk og svensk. Forskere vet ikke hva som ble pratet i Norden før urnordisk. Menneskene i Norden snakket urnordisk frem til folkevandringstiden. Man vet heller ikke mye om det gamle språket, og det lille vi kjenner til det kommer fra runeinskripsjoner.

Fra urnordisk til norrønt

Mot slutten av folkevandringstiden og begynnelsen av vikingtiden, rundt 700-tallet, ser forskere en betydelig endring i språket som ble brukt. Urnordisk ble erstattet til fordel for norrønt.

Norrønt er en blanding av gammelnorsk og gammelislandsk. Den største forskjellen mellom urnordisk og norrønt, var at språket ble forenklet. I urnordisk så det ut til at svært lange, klangfulle og vokalrike setninger ble brukt. I norrønt forsvant vokaler og bøyningsformer, og ordene ble mye kortere.

Grammatisk lignet norrønt mer på fransk, spansk og tysk enn det gjør på dagens moderne norsk. Årsaken til dette handler rett og slett om fellesroten, altså den indoeuropeiske språkfamilien. Som dagens russisk, finsk, tysk og polsk, var norrønt det vi kaller et kaususspråk. Det vil si at setningsleddene får kausus og bøyningsform avhengig av hvilken funksjon de har i en setning. Eksempler på dette er:

Óláf drap   Haraldr = Harald drepte Olav

Óláfr drap    Harald   = Olav drepte Harald

Her er det en r som avgjør hvem som drepte hvem.

Også adjektivene måtte bøyes i kasus, i tillegg til at de ble bøyd etter tall. I likhet med fransk, tysk og spansk ble norrøne verb bøyd etter subjektet i setninga.

Det norrøne språket hadde også en ganske stor innvirkning på andre språk, deriblant engelsk. Når vikingene reiste, plyndret og bosatte seg i andre områder, påvirket deres språk de som bodde der fra før av. Veldig mange norrøne ord finner vi fremdeles i det engelske språket i dag.

Norrønt:                  Engelsk:

Lagun                    Law

Husbondi            Husband

Egg                       Egg

Baggi                    Bag

Lán                       Loan

Veikr                    Weak

Angr                     Anger

Ǫfugr                    Awk(ward)

Byrðr                    Birth

Boli                       Bull

Vindauga             Window

Det norrøne språket ble brukt frem til 1350-tallet. Mye av grunnen til at norrønt forsvant, skyldes svartedauden. Mange i Norden døde, og etter svartedauden vokste det opp en ny generasjon med skrivekyndige. De var blant annet preget av kristne verdier.

Fra norrønt til mellomnorsk

Det norrøne språket ble erstattet av det som i senere tid har blitt omtalt som mellomnorsk. Mellomnorsk er rett og slett språket som sto mellom norrønt og dagens moderne norsk. Tidsperioden hvor mellomnorsk var i bruk var svært kort sammenlignet med de andre språkstadiene, og den varte bare fra ca. 1350 til 1525.

Det som kjennetegnet mellomnorsk var at bøyingssystemet ble enda mer forenklet, og at kausussystemet ble borte. I tillegg delte Norge samme skriftspråk som Danmark, og dette påvirket også talemåten. Mange av endringene som skiller mellomnorsk fra norrønt, vil vi kjenne igjen i dag. Det norrøne tegnet þ ble, for eksempel, erstattet av t og d. Det norrøne tegnet ð forsvant fullstendig. Lang vokal og lang konsonant ble også mer vanlig. Dobbel bestemming ble også tatt i bruk, og ord som den og det ble tatt i bruk for å forklare ulike ting.

Moderne norsk

Mellomnorsk utviklet seg relativt raskt til å bli moderne norsk. Nordmenn i dag prater altså det samme norsspråket som menneskene fra midten av 1500-tallet gjorde, men det har så klart skjedd mye fra da til nå. Moderne norsk er bedre kjent som nynorsk, og denne språkperioden er så langt best kjent for at nynorsk og bokmål erstattet det danske skriftspråket,

Moderne norsk var i startfasen også sterkt preget av at mennesker i Norge pratet ulike dialekter, men hadde dansk som skriftspråk. I byene påvirket dansk også i større grad hvordan menneskene pratet. Utover 1600-tallet ble det publisert flere norske litteraturverk, og de var skrevet med en blanding av dansk og de ulike dialektene. Dette dannet grunnlaget for den senere utviklingen av bokmål som skriftspråk – som rett og slett var en fornorsking av dansken.

Med tiden økte interessen for det norske språket, og flere intellektuelle studerte nærmere hvordan nordmenn snakket forskjellige dialekter. Selv visse kretser i København viste en økende interesse for det gryende norske språket. Året 1814 med unionsoppløsningen skapte likevel ikke noe stort skille på kort sikt, om vi kun fokuserer på språkhistorien. Skriftmålet var fremdeles dansk. Med en økende nasjonalisme utover 1800-tallet, ble språket mer og mer viktig og det ble en visshet rundt at nordmenn ikke kunne bruke det danske språket så aktivt. Det norske folk trengte sitt helt eget skriftspråk. Henrik Wergeland la frem et program for fornorsking i 1833 hvor han kommer med flere forslag rundt norsk skrivemåte.

1840 står som et svært viktig skille i språkhistorien og den videre utviklingen av moderne norsk. Asbjørnsen og Moes gjenfortelling av folkeeventyrene gav grunnlaget for den nye norske prosa. Knud Knudsen fornorsket dansken, og regnes som bokmålets far, og Ivar Aasen skapte nynorsken vi kjenner til i dag og var en kobling av mellomnorsk og norske dialekter.

Norsk i dag

Selv om moderne norsk har gjort seg gjeldende siden 1500-tallet, snakker vi altså om noen betydelige forandringer fra da til nå selv om alt bygger på en felles grunnmur. 1900-tallet var tiden for de store rettskrivingsformene. Det ble også jobbet for at nynorsk og bokmål skulle komme nærmere hverandre.

Fra 2000-tallet har det norske språket i stor grad blitt påvirket av låneord fra engelsk, men også svensk. Faktorer som blant annet flytting, pendling bidrar til å jevne ut ulikheter i talemålet mellom folk. Samtidig ser man et generasjonsskifte i hvordan eldre og yngre prater. Yngre generasjoner forkorter stadig ned språket, og er også mer aktive i å ta i bruk låneord. Hva dette har å si for den videre utviklingen av det norske språket, er det kun tiden som vil vise.